Det ikke-levendegjortes status i nyhumanistisk filosofi

Nyhumanismen omfatter ikke bare mennesker og levende vesener, som planter og dyr, men også alle ikke-levendegjorte ting, for nyhumanismens omfang strekker seg helt ned til de minste partiklene i subatomær materie.

Hva er nyhumanisme? Nyhumanisme er humanisme forklart på nytt. «Humanisme» og «menneskehet» har vært populære ord gjennom det siste hundreåret, men kun mennesker er blitt inkludert i omfanget av humanisme og menneskehet. Denne forklaringen er utilstrekkelig—den kan ikke stille tørsten til det menneskelige samfunn som nå er under utvikling. Hvorfor skal utviklede menneskesinns kjærlighet og omsorg bare gjelde mennesker? Hvorfor skal ikke alle levende vesener omfattes, inkludert planteliv? Dette er den nye definisjonen av humanisme—nyhumanisme som inkluderer hele den levende verden.

Men hvilken status har den ikke-levendegjorte verden i nyhumanismen? I utgangspunktet er det nesten ikke forskjell mellom den levendegjorte og den ikke-levendegjorte verden. Noen forklarer det slik at der det er bevegelse er det levende, og alt annet er ikke-levendegjort. Men den definisjonen er ikke tilstrekkelig, for både levende og ikke-levendegjorte ting har bevegelighet i seg. Andre sier at hvis kilden til den indre bevegeligheten er sinnet, er det liv, ellers er det ikke liv. Men det er heller ingen holdbar forklaring.

Selv i ikke-levendegjorte ting, så små som atomer og mindre partikler, er det enda mindre partikler som opprettholder sin form i kamp med sine indre og ytre splittende krefter. Hvis nyhumanismens omfang utvides på denne måten, fra det ekstensive—utstrakte—til det intensive—konsentrerte, vil vi trenge dypt inn i materien—ikke bare til de sammensatte strukturene i det levende og det ikke-levende, men inn i de mest subtile minste byggesteinene. Og i de minste byggesteinene, på det laveste punktet, er byggeklossen den fullkomne status. Men den fullkomne statusen kan bare nås i teorien, aldri i praksis.

Så i nyhumanisme må bevegelsen vår, framskrittet vårt, ikke bare være utstrakt—det vil si til å omfatte hele den levende verden; det må også være konsentrert—en uopphørlig bevegelse fra humanismens ufullkomne verden til byggeklossens fullkomne verden, til den opprinnelige opphavlige fasen av fullkommenhet.

Og den vakre dagen kommer, der det fullkomne nivået, det enkelte vesenets eksistens i den indre atomiske verden, vil bli nådd, når menneskelig intuisjon vil virkeliggjøre at essensen av den subatomære verden er ren Bevissthet

1 mai 1983, Anandanagar
Fra Ord på veien 6