I morges sa jeg at det er bruken av energi som betyr noe og ikke det å besitte en ubrukt kapasitet. Mange mennesker har ulike former for mindreverdskompleks. De tenker at de ikke har utdanning. Hvordan vil de oppnå sitt livs mål?
Det er feil å anta at en kan oppnå den Høyeste Bevissthet ved å lese mengder av bøker eller ved å gi strålende foredrag. Ingen boklig lærdom eller selv leseferdighet trengs for å møte Gud. Fremtiden for de uten utdanning er også lys.
Guds forhold til mennesker er et familieforhold. Når foreldre gir mat til barna sine gir de ikke fire brødskiver til sønnen som har en Master og kun en til den andre sønnen som bare har videregående. For foreldre er alle barna deres like. Likedan er alle personer like for Gud og Han vil gi dem den samme åndelige føde. I realiteten avhenger foreldres kjærlighet ikke av barnas utdanning, men av barnas tilknytning til foreldrene.
Lærde eller intellektuelle har en skavank. De leser diverse teorier og filosofier, og disse tingene forårsaker konflikt i sinnet deres. De er ute av stand til å avgjøre om den eller den filosofien er korrekt. Det stiller seg bedre for de uten utdanning, ettersom de går den åndelige vei stødig, uforstyrret av motstridende ideer. Intellektet er ikke i stand til å fatte den Høyeste Bevissthet. Når alt kommer til alt er intellektet bare en skapning i den innadrettede skapelsesprosessen der Ren Bevissthet omdanner seg til sinn av de fem grunnleggende elementene[1] som det tidligere hadde omdannet seg til. Som en skapt ting kan ikke intellekt fatte sin Skaper, det Høyeste Vesen. Dukkene kan vise hvilket som helst stykke som mesteren vil at de skal vise, men de kan ikke styre mesteren som fører dem.
Hva er kunnskap? Det er subjektivisering av ting. Gud, som er den ultimate subjektivitet, kan ikke fanges av en tankeprosess som bare kan gripe ytre ting og ikke noe høyere nivå av subjektivitet.
Heller ikke er Gud oppnåelig gjennom å lytte til en mengde åndelige diskurser. Noen liker å delta på åndelige samlinger. Men det de hører med ett øre går ut av det andre i 180 graders vinkel, og leder ikke til frelse. Med kiirtan og Gudserindring stiller det seg derimot annerledes. Uansett om du gjør de tingene i tiltro og hengivelse, eller i hat så er resultatene oppmuntrende.
Det finnes egentlig ikke noe ord på engelsk for ordet shraddhá («tiltro og hengivelse»). Det du holder for å være livets høyeste gode er sat. Og når du leder alle dine evner og sentimenter mot oppnåelsen av dette målet, kalles det shrat. Og følelsen forbundet med dette kalles shraddhá.
Selv når du tenker på Gud som en fiende er du opptatt av Han. I realiteten engasjeres sinnet vårt mer av sinne og hat enn av positive tilbøyeligheter. Når vi har en krangel gående med noen fortsetter vi å tenke at neste gang vi møter vedkommende vil vi si ditt eller datt. Således vil Gud bli oppnådd enten du elsker Han eller hater Han. Ravana tenkte alltid på Rama som sin fiende og derfor fikk han også frelse ved Hans hender. Men bare å lytte til skrifter eller snakk vil ikke gi ønskede resultater.
En bør også huske et annet faktum: Gud virkeliggjøres bare av de Han skjenker sin nåde. Du bør ikke ha følgende følelse i sinnet: «Nå har jeg gjort så mye; Gud bør la Sin nåde regne over meg.» I stedet bør du føle: «Det er opp til Deg, å Herre, å gi meg Din nåde. Denne kroppen min vil arbeide som en maskin til Du skjenker meg Din kjærlighet.» Hvis du er stolt over dine gode handlinger, vil den stoltheten bli værende igjen til slutt, ikke Guds nåde.
For Han er alle like. For samfunnet betyr forskjellene noe, men ikke for Gud. Hans nåde regner på alle, men hvis du bærer en paraply av ego over hodet ditt blir du ikke våt av Hans Nåde. Alle har rett til å komme inn i det Stores bolig, Brahmaloka, det mest subtile laget av det Makrokosmiske Sinn—dette er alles fødselsrett. Han er god mot alle, på ethvert tidspunkt i ens liv. En må bare ta imot denne godheten ved å fjerne egoet.
Uansett hvor stor synder en kan være—hans eller hennes frelse er garantert i det øyeblikk vedkommende overgir seg til det Høyeste.
Det Vesen du forsøker å oppnå—den Høyeste Bevissthet—er ditt innerste selv. Ditt forhold til Han er ikke noe ytre som kan defineres av rett, lover eller samfunn. Det er et familieforhold. Ønsket i ditt sinn om å møte Gud oppstår bare når Han er velvillig innstilt til deg. Det er en følge av Hans ønske om å møte deg. Ditt møte med Gud er ikke en ensidig affære, det er noe gjensidig. Du går ett skritt mot Han og Han kommer 20 mot deg.
Til å begynne med når et lite barn tar til å gå oppmuntrer og ansporer foreldrene det litt til å gå. Det prøver å gå, men faller. Så kommer forelderen til og tar det på fanget. Gud gjør det samme. Gjør den minste innsats og Han vil ta deg opp og sette deg på Sitt fang.
Ditt forhold til Gud er personlig. Ingen kan bryte dette forholdet. Det er del av ditt vesen, din fødselsrett.
21. januar 1971 kveld,
Ranchi
[1] Eter (rom), luft, lys, flytende og fast materie.
Fra Ord på veien 2