Nyhumanisme, nye steg på menneskelighetens vei

Utgis oktober 2020.

Nyhumanisme (neo-humanism på engelsk) er videreført og ytterligere forklart humanisme. Denne filosofien setter det personlige og felles menneskelige inn i en økologisk, frigjørende og kosmisk sammenheng. Nyhumanismen ble formulert av Baba i 1981 og siden utbrodert fram til hans bortgang i 1990.

Til de som tenker på alle…
som tilbyr andre posisjoner forbundet med heder og respekt…
som ærer andre i stedet for å forvente å selv bli æret

til dem dediserer jeg denne boka med ydmyk aktelse og den dypeste hilsen

Forfatterens dedikasjon i boka

Grunnsteinen i nyhumanisme er hengivelse til skaperverket og den ånd som det gjennomstrømmes av. Uten denne skatten, hengivelse til det altgjennomstrømmende, altgjennomgripende Store, er menneskene og deres samfunn på ville veier.

Med utgangspunkt i denne deterministiske realiteten drøftes først eksistensielle bindinger og løsninger for å bli fri . Sentralt i dette er folks sentimentale holdninger, eller bindinger til:

  • et fysisk område—geo-sentiment
  • en gruppe—sosialt sentiment
  • sin posisjon som overlegen annet liv—ordinært humanistisk sentiment

Nyhumanismen argumenter for at menneskene nå må ta et steg videre bort fra slike begrensende, splittende sentimentale holdninger til nyhumanistisk sentiment. Dette sentimentet er i sitt vesen altomfattende; en åndelig basert holdning, et universelt livssyn.

Her konkretiserer nyhumanismen to underliggende holdninger eller drivkrefter blant folk:

  • Selvisk grunnholdning, som gjelder både individer og grupper av alle slag—etnisk, sosialt, virksomhetsbasert osv.
  • Inkluderende grunnholdning, som åpner for at vi er alle barn av den samme ånd og den samme skaperkraft, og at hele verden er vår felles bolig.

Nyhumanismens inkluderende grunnholdning fastholder at uansett bakgrunn, evner og forståelse er vi alle på vei mot den høyeste oppfyllelse. I denne personlige og felles prosessen er det eneste naturlige å virke for et samfunn uten kunstige ulikheter og skiller. Det nyhumanistiske samfunnet er et fellesskap der alle—stor og liten, høy og lav—har naturlige, rimelige og sunne muligheter for å leve, utvikle seg og nå sine personlige og felles mål.

Rent konkret knytter nyhumanismen fenomenet pseudokultur til fysisk, mental og åndelig utbytting. Likeledes drøftes pseudohumanisme og behovet for en nyutvikling og videreføring av tradisjonell humanisme, for å kunne inkludere alle skapninger, ikke bare mennesker i et mer omfattende verdisystem. Dersom mennesker ikke inkluderer alt liv i sitt livssyn vil de selv bli ofre for nedvurdering, hat og splittelse ettersom ikke-altinkluderende holdninger bærer kimen til slik nedbryting og ødeleggelse i seg.

Den nyhumanistiske filosofien konkluderer med behovet for å vekke allmenn oppmerksomhet, intellektuell bevissthet og åndelig forståelse, ikke bare å skape ny menneskelig bevegelse, men for å lede alt liv mot stadig større oppfyllelse og virkeliggjøring av sitt iboende potensial.

Ta i bruk alle dine potensialer

Dette universet er en Makropsykisk streben (konasjon). Hele dette Kosmologiske systemet er en Makropsykisk viljehandling. Alle folk her i universet er avkommet og den Høyeste Bevissthet er skaperen.

Mikrokosmoset kan ikke skape noe opprinnelig. Mikrokosmoset kan skape fysiske, mentale og åndelige sammensetninger. Men vedkommende kan ikke skape noe opprinnelig. Et mikrokosmos bør nytte de fysiske, mentale og intellektuelle, samt de åndelige potensialene her i verden maksimalt.

Sett at en person eier en traktor og et stort udyrket jorde. [De to neste setningene er ikke hørbare i opptaket. Disse kan ha vært: «Vil hun eller han pløye dette store jordet uten å bruke traktoren? Nei, vedkommende vil klokelig ta traktoren til hjelp og gjøre jobben best og raskest mulig.»]

På samme måte har hvert eneste levende vesen, hvert eneste mikrokosmos, fysisk kapasitet, fysisk potensial, mentalt og intellektuelt potensial, og også åndelig potensial. Men dere vet, den fysiske verden har visse begrensninger; fysisk vil ikke et menneske være sterkere enn en elefant eller et neshorn. Men i den intellektuelle verden finnes det ingen slike begrensninger; et menneske kan tilegne seg så mye intellektuell styrke han eller hun ønsker. Mulighetene for utvikling av intellektuelle potensialer er umåtelige, selv om de ikke er uendelige. Det vil si at et menneske kan erverve seg umåtelig mental styrke i kraft av sin intellektuelle dannelse.

Men i den åndelige verden finnes det ingen grenser overhodet. Den åndelige styrken som en kan tilegne seg er ikke bare umåtelig, men også uendelig.

Denne særlige muligheten er skjenket kun til mennesker av den Høyeste Skaperen. Så hver og en, ethvert individ, bør nytte denne verden maksimalt. Det vil si at en ikke bør kaste bort et eneste sekund når det gjelder å utvikle sin intellektuelle kapasitet, sitt intellektuelle potensial og åndelige potensial.

21. april 1969 morgen, Manila

Fra Ord på veien 3

Gud er med deg

Dere vet alle at den Høyeste Bevissthet er veldig nær dere. Han er så nær at ingenting kan være nærmere. Ettersom den Høyeste Bevissthet er overalt, er Han også det fjerneste punktet fra deg. Hvis du føler at Han er fjernt fra deg blir Han så fjern at du ikke kan måle avstanden.

Hvis du tenker at den Høyeste Bevissthet er stor og vidstrakt vil Han fremstå som så svær og enorm at du vil bli forvirret. Han vil vise seg som så strålende at øynene dine vil lukke seg ved Hans syn. Han er Skaperen av dette uttrykte universet. Men Han er også i universets minste atom. Hvis Han ikke var så liten, så subtil, hvordan kunne Han da komme inn i noe så lite som et atom?

Han åpenbarer seg for deg i overensstemmelse med dine følelser for Han. Hvis du er subtil er Han nærmest deg; hvis du er grov er Han fjernest fra deg. Føler dere at den Høyeste Bevissthet er her i Ranchi eller i Amerika? Han er så nær som i din jegfølelse, og så langt unna som et fjernt land. Når du tenker at Han er her, er Han nærmere enn her. Han er så nær at det er vanskelig å måle avstanden. Du søker Han i hulene i Himalaya og vandrer her og der og Han er ingensteds. Men når du blir bevisst Han vet du at Han var med deg i din søken og at Han fantes i hjertet ditt.

Han deler dine gleder og sorger, og Han er med deg i tykt og tynt. Han forlater deg aldri selv om alle andre har forlatt deg.

Alle levende vesener er barn av Udødelighet. Dere er født i evighet og dere går mot udødelighet. Derfor er det ingen grunn til å være redd, nedslått eller lei seg under noen omstendighet.

Tenk aldri at livet ditt er blitt verdiløst. Det ligger i dine hender å gjøre livet ditt verdifullt eller kaste det bort. Hvis du er klar over at den Høyeste Bevissthet alltid er med deg, i deg, og at Han er det Største av alle vesener og det finnes ingen som elsker deg så høyt, vil du ikke ha noen grunn til å føle at livet ditt er blitt meningsløst.

23. mai 1971, Ranchi

Fra Ord på veien 2

Ditt personlige forhold til Gud

I morges sa jeg at det er bruken av energi som betyr noe og ikke det å besitte en ubrukt kapasitet. Mange mennesker har ulike former for mindreverdskompleks. De tenker at de ikke har utdanning. Hvordan vil de oppnå sitt livs mål?

Det er feil å anta at en kan oppnå den Høyeste Bevissthet ved å lese mengder av bøker eller ved å gi strålende foredrag. Ingen boklig lærdom eller selv leseferdighet trengs for å møte Gud. Fremtiden for de uten utdanning er også lys.

Guds forhold til mennesker er et familieforhold. Når foreldre gir mat til barna sine gir de ikke fire brødskiver til sønnen som har en Master og kun en til den andre sønnen som bare har videregående. For foreldre er alle barna deres like. Likedan er alle personer like for Gud og Han vil gi dem den samme åndelige føde. I realiteten avhenger foreldres kjærlighet ikke av barnas utdanning, men av barnas tilknytning til foreldrene.

Lærde eller intellektuelle har en skavank. De leser diverse teorier og filosofier, og disse tingene forårsaker konflikt i sinnet deres. De er ute av stand til å avgjøre om den eller den filosofien er korrekt. Det stiller seg bedre for de uten utdanning, ettersom de går den åndelige vei stødig, uforstyrret av motstridende ideer. Intellektet er ikke i stand til å fatte den Høyeste Bevissthet. Når alt kommer til alt er intellektet bare en skapning i den innadrettede skapelsesprosessen der Ren Bevissthet omdanner seg til sinn av de fem grunnleggende elementene[1] som det tidligere hadde omdannet seg til. Som en skapt ting kan ikke intellekt fatte sin Skaper, det Høyeste Vesen. Dukkene kan vise hvilket som helst stykke som mesteren vil at de skal vise, men de kan ikke styre mesteren som fører dem.

Hva er kunnskap? Det er subjektivisering av ting. Gud, som er den ultimate subjektivitet, kan ikke fanges av en tankeprosess som bare kan gripe ytre ting og ikke noe høyere nivå av subjektivitet.

Heller ikke er Gud oppnåelig gjennom å lytte til en mengde åndelige diskurser. Noen liker å delta på åndelige samlinger. Men det de hører med ett øre går ut av det andre i 180 graders vinkel, og leder ikke til frelse. Med kiirtan og Gudserindring stiller det seg derimot annerledes. Uansett om du gjør de tingene i tiltro og hengivelse, eller i hat så er resultatene oppmuntrende.

Det finnes egentlig ikke noe ord på engelsk for ordet shraddhá («tiltro og hengivelse»). Det du holder for å være livets høyeste gode er sat. Og når du leder alle dine evner og sentimenter mot oppnåelsen av dette målet, kalles det shrat. Og følelsen forbundet med dette kalles shraddhá.

Selv når du tenker på Gud som en fiende er du opptatt av Han. I realiteten engasjeres sinnet vårt mer av sinne og hat enn av positive tilbøyeligheter. Når vi har en krangel gående med noen fortsetter vi å tenke at neste gang vi møter vedkommende vil vi si ditt eller datt. Således vil Gud bli oppnådd enten du elsker Han eller hater Han. Ravana tenkte alltid på Rama som sin fiende og derfor fikk han også frelse ved Hans hender. Men bare å lytte til skrifter eller snakk vil ikke gi ønskede resultater.

En bør også huske et annet faktum: Gud virkeliggjøres bare av de Han skjenker sin nåde. Du bør ikke ha følgende følelse i sinnet: «Nå har jeg gjort så mye; Gud bør la Sin nåde regne over meg.» I stedet bør du føle: «Det er opp til Deg, å Herre, å gi meg Din nåde. Denne kroppen min vil arbeide som en maskin til Du skjenker meg Din kjærlighet.» Hvis du er stolt over dine gode handlinger, vil den stoltheten bli værende igjen til slutt, ikke Guds nåde.

For Han er alle like. For samfunnet betyr forskjellene noe, men ikke for Gud. Hans nåde regner på alle, men hvis du bærer en paraply av ego over hodet ditt blir du ikke våt av Hans Nåde. Alle har rett til å komme inn i det Stores bolig, Brahmaloka, det mest subtile laget av det Makrokosmiske Sinn—dette er alles fødselsrett. Han er god mot alle, på ethvert tidspunkt i ens liv. En må bare ta imot denne godheten ved å fjerne egoet.

Uansett hvor stor synder en kan være—hans eller hennes frelse er garantert i det øyeblikk vedkommende overgir seg til det Høyeste.

Det Vesen du forsøker å oppnå—den Høyeste Bevissthet—er ditt innerste selv. Ditt forhold til Han er ikke noe ytre som kan defineres av rett, lover eller samfunn. Det er et familieforhold. Ønsket i ditt sinn om å møte Gud oppstår bare når Han er velvillig innstilt til deg. Det er en følge av Hans ønske om å møte deg. Ditt møte med Gud er ikke en ensidig affære, det er noe gjensidig. Du går ett skritt mot Han og Han kommer 20 mot deg.

Til å begynne med når et lite barn tar til å gå oppmuntrer og ansporer foreldrene det litt til å gå. Det prøver å gå, men faller. Så kommer forelderen til og tar det på fanget. Gud gjør det samme. Gjør den minste innsats og Han vil ta deg opp og sette deg på Sitt fang.

Ditt forhold til Gud er personlig. Ingen kan bryte dette forholdet. Det er del av ditt vesen, din fødselsrett.

21. januar 1971 kveld, Ranchi


[1] Eter (rom), luft, lys, flytende og fast materie.

Fra Ord på veien 2